Strandfuru

Strandfuru
Nomenklatur
Pinus pinaster
Aiton
Populærnavn
strandfuru
Klassifikasjon
RikePlanteriket
DivisjonKarplanter
KlasseNakenfrøede planter
OrdenBartrær
FamilieFurufamilien
SlektPinus
Økologi
Habitat: skogdannende
Utbredelse:
     – naturlig utbredelse
– isolert populasjon
– naturalisert

Strandfuru (Pinus pinaster) er en furuart. Den tilhører underseksjonen Pinaster som hovedsakelig er utbredt i middelhavslandene.

Det kan bli opptil 40 m høyt. Kronen er glissen med brede kranser av spredtsittende greiner. På eldre trær er stammen naken langt opp. Barken hos unge trær er lysegrå med dype furer, men blir etterhvert mørkt purpurfarget, svart eller rødlig med dype, smale furer. Nålene sitter to sammen og er 15–20 cm lange. Konglene er kjegleformede og 8–22 cm lange.

De mørke greinene, store kongler, lange nåler og rødbrun stamme skiller strandfuru fra de andre furuartene i middelhavslandene. Arten viser flere tilpasninger til hyppige skogbranner: tidlig blomstring, kongler som blir modne over lang tid og tykk bark.

Innenfor utbredelsesområdet kan arten vokse under ganske varierende forhold. Den finnes fra havets nivå opp til 2100 moh. i Atlasfjellene. Nedbørforholdene varierer fra årsnedbør på 1400 mm og ingen tørketid til årsnedbør på 350 mm og fire måneder i året uten regn. Den vokser helst på sur jord, men trives også på sand og annen næringsfattig jord der mange andre trær ikke kan vokse.

Arten er utbredt i det vestlige middelhavsområdet både i Europa og Nord-Afrika, samt langs atlanterhavskysten i Portugal, Spania og sørvestlige Frankrike. Den er vanlig på Korsika, og det er noen små bestander på Sardinia og Pantelleria. De store furuskogene i Les Landes sørvest i Frankrike består av denne arten og er et resultat av omfattende skogplanting. Den blir ofte plantet for å stabilisere sanddyner og er naturalisert andre steder i middelhavsområdet og i Vest-Europa nordover til Sør-England og Nederland.

Strandfuru har stor økonomisk betydning i Spania, Frankrike og Portugal. Virket brukes til papirmasse, bygningstømmer og paletter for kunstmalere. Harpiksen brukes til fremstilling av terpentin og kolofonium.

Arten er plantet som tømmertre og for erosjonskontroll i andre verdensdeler. Den store frøproduksjonen, frøspredning med vind og hurtig vekst gjør at den lett fortrenger naturlig vegetasjon. Strandfuru er regnet som en invasiv art i Chile, Uruguay, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, og den er tatt med i Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden.

Galleri

  • Vekstform
    Vekstform
  • Stamme
    Stamme
  • Hunnblomster
    Hunnblomster
  • Hannblomster
    Hannblomster
  • Kongle
    Kongle
  • Innsamling av harpiks i Les Landes
    Innsamling av harpiks i Les Landes

Litteratur

  • A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 169–170. ISBN 82-10-01282-7. 
  • R. Alía og S. Martín (2002). EUFORGEN Technical Guidelines for genetic conservation and use of Maritime pine (Pinus pinaster). Roma: Bioversity International. ISBN 978-92-9043-570-9. 
  • O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 54. ISBN 82-562-0490-7. 
  • M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 28. ISBN 0-7136-7015-0. 
  • «Pinus pinaster». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 21. desember 2015. 
  • «Pinus pinaster (maritime pine)». Invasive Species Compendium. Besøkt 22. januar 2020. 
  • S. Lowe, M. Browne, S. Boudjelas og M. De Poorter (2000). «100 of the World’s Worst Invasive Alien Species: a selection from the Global Invasive Species Database» (PDF). Published by The Invasive Species Specialist Group (ISSG) a specialist group of the Species Survival Commission (SSC) of the World Conservation Union (IUCN). Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2018. Besøkt 22. januar 2020. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

Eksterne lenker

Oppslagsverk/autoritetsdata
Encyclopædia Britannica · Brockhaus Enzyklopädie · LCCN · BNF · BNF (data)