Krigsforsikringen for norske Skib

Senkingen av DS «Norefos» (i bakgrunnen) 1. mars 1918. Bildet er tatt fra ombord på den tyske ubåten «U 157», som skjøt skipet i senk utenfor Vest-Afrika etter at mannskapet på 23 var blitt beordret i livbåtene.

Krigsforsikringen for norske Skib var en norsk obligatorisk ordning for forsikring mot krigsfare under første verdenskrig.

Bakgrunnen for ordningen var hvordan den store norske handelsflåten var tungt involvert i trampfart mellom de store krigførende nasjonene, spesielt var Storbritannia og Tyskland viktige. Datidens forsikringsordninger omfattet ikke skip som gikk i fart til eller fra krigførende land, så ved krigsutbruddet i 1914 gikk de norske skipene til nøytrale havner der de forholdt seg i ro. Både Rederforbundet og regjeringen ønsket en ny forsikringsordning for å sikre inntekter og holde varetransporten i gang, og man fikk derfor innført et gjensidig og tvunget opplegg for krigsforsikring av hele den norske handelsflåten.[1]

Ordningen ble først regulert ved lov av 21. august 1914, senere kom det flere tilleggslover, der den av 16. juli 1915 var den viktigste.[2] Første utgave av ordningen forsikret bare selve skipene, mens senere revisjoner også forsikret sjøfolkenes eiendeler ombord i skipene. Fra september 1914 kom også ordningen Norsk Vareforsikring, som gjaldt last. I motsetning til Krigsforsikringen for norske Skib var dette et privateiet selskap, men det hadde delvis statsgaranti.[1]

Krigsforsikringen for norske Skib ble begynt avviklet i samsvar med kongelig resolusjon av 1. desember 1922, og i løpet av 1923 la styret i foreningen ned virksomheten.[2] Et lignende opplegg gjenoppstod i 1935 med Den Norske Krigsforsikring for Skib.

Referanser

  1. ^ a b Bondevik, Hjørdis. «Krigsforsikringen for norske Skib». Norsk Maritimt Museum. Besøkt 2. mars 2024. 
  2. ^ a b Stang, Edvard (2005). Statens varekrigsforsikring 1940-2004. no#: Statens varekrigsforsikring. s. 13.