Gorgias

Gorgias (gresk: Γοργίας - ulike dateringer er oppgitt, såsom 483-375 f.Kr.^[1] eller ca. 485 f.Kr., død ca. 380 f.Kr.) var en gresk filosof og retoriker som kom til Athen i 427 f.Kr. som diplomatisk utsending fra den greske kolonien Leontinoi på Sicilia. I Athen vant han seg snart et navn for sin taleferdighet. Sicilia var et tidlig sentrum for retorikk, som med Gorgias holdt sitt inntog i Athen.

Lite er kjent om livet hans før han dukket opp i Athen i håp om å skaffe hjembyen sin militær bistand mot Syrakus, en annen av Sicilias bystater. Talene hans i den anledning blendet de athenske tilhørerne så fullstendig at han etter endt oppdrag ga seg til å reise rundt i Hellas og undervise i talekunst. Ifølge Aristoteles holdt han tale ved de panhellenske lekene og gikk selv i lære hos Empedokles. Ifølge blant andre Quintilian underviste Gorgias Isokrates. Også Aspasia kan ha vært hans elev. Filostratos^[2] ca 200 e.Kr. hevdet at Gorgias var så freidig å be tilhørerne foreslå et hvilket som helst emne, så regnet han med å kunne si noe om det. Han skal ha blitt 108 år gammel, og døde i Larissa i Thessalia.^[3] At han gjorde sterkt inntrykk, vises ved at den attiske dialekten gjennom talene hans vant stor anseelse som skriftspråk.^[4]

Likevel er han i dag mest kjent for å opptre sammen med Sokrates i Platons dialog Gorgias, der han nærmest fremstilles som en luring og sjarlatan. Gorgias' blomstrende retorikk gikk da også snart av moten etter hans død, og han var nærmest glemt frem til 1800-tallet, da filosofene tok for seg igjen hans oppfatning av skillet mellom tanke og virkelighet, og hvordan den enkelte er fanget i sin egen fortolkning av virkeligheten, slik at vi egentlig ikke makter å formidle helt det vi opplever og tenker til noen annen, jfr filosofen Luigi Pirandello (1867-1936).^[5]

Mange lærde regnet Gorgias for å være en av sofismens grunnleggere, en filosofisk retning som tok i bruk talekunst som påvirkningskraft i samfunnsliv og politikk. Sofistene var omreisende lærere som tok betalt for undervisning i retorikk, som innebar å kunne fremsnakke det dårligste argumentet til det beste; samt å kunne fremsnakke både én påstand og dens motpol («tese» og «antitese»). Dette ga dem ord for å være ryggesløse, og på 1930-tallet kalte filosofen Jacques Maritain sofismen «ikke et system av idéer, men et giftig tankesett»; men de fikk stor innflytelse på antikkens Hellas. Platon tok som den første i bruk ordet rhêtorikê, mens sofistene selv kalte sin lære logos («ord»).^[6] I dialogen Gorgias fremgår at Platon regnet Gorgias som retoriker og ingen sofist, selv om han delte noen av deres trekk ved å reise omkring og ta seg betalt for sin undervisningsvirksomhet. Men han adskilte seg også fra sofistene som reklamerte med å kunne lære andre å opptre med areté («briljans»). Gorgias ga ingen slike forhåpninger.^[7]

Fire verker tilskrives Gorgias: Om det ikke-eksisterende (eller Om naturen) som er tapt og bare overlevert i to ulike parafraser, den ene i Sextus Empiricus' Mot professorene og i et anonymt arbeid kalt Melissus, Xenofanes, Gorgias. Bevart er bare to korte taler (Lovprisning av Helene^[8] og Forsvarstale for Palamedes) og et fragment av en tredje (Gravtalen). Stilen hans kjennetegnes av ordspill, gjentagelser og paradokser, de mest karakteristiske typene kalles gjerne gorgianske talefigurer: «Antitesen» som ordner ord, setninger eller setningsledd i parvise motsetninger, «parallellismen» som sideordner syntaktisk likeverdige ledd, «isokolon», en parallellisme der leddene har (omtrent) like mange stavelser, homoioteleuton, det vil si enderim, og polyptoton, der den samme ordstammen gjentas i forskjellige bøyningsformer eller ulike ordklasser.

Gorgias tok også i bruk humor, og hans innslag på rim skyldtes at taleren skulle lede når de fremmøtte samlet fremsa besvergelser. Begrepet macrologia («store ord», dvs. å bruke flere ord enn nødvendig for å fremstå som veltalende) har vært brukt om stilen hans.^[9] I Platons Symposion er Agathons tale om kjærligheten en parodi på Gorgias' stil.^[10]

Gorgias' stil var karakteristisk og vakte stor oppsikt, men ble bare i liten grad etterlignet. Den neste generasjonen av prosaforfattere (Thukydides, Platon) utviklet en mer variert uttrykksmåte, som ble videreført av blant andre Demosthenes.

Gorgias skapte oppsikt med sin filosofiske tese om at:

1. Ingenting eksisterer
2. Hvis det eksisterer noe, kan det ikke erkjennes
3. Selv om det finnes erkjennelse, kan ikke denne erkjennelsen formidles til andre.

I etterkant er det blitt stilt spørsmål om Gorgias virkelig har ment dette, eller om tesene hans har bare vært brukt i å demonstrere hvordan den retoriske talekunst kan overbevise folk om de mest absurde påstander.

Referanser

Litteratur

• Søren Sørensen: Ordets magt: Gorgias og retorikken. Hjørring 2002 (med dansk oversettelse av de tre bevarte tekstene)
• Gjert Vestrheim og Tor Ivar Østmoe: Klassisk talekunst. Oslo 2009 (norsk oversettelse av Lovprisning av Helena)
• Tormod Eide: Retorisk leksikon. 2. utg, Oslo 1999 (om gorgianske talefigurer)

Eksterne lenker

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:

Gorgias

Gorgias: Lovprisning av Helene