Alphonse de Lamartine

FødtAlphonse Marie Louis de Prat de Lamartine
21. oktober 1790
Mâcon, BourgogneDød28. februar 1869 (78 år)
ParisBeskjeftigelseForfatter, poet, politikerEmbete

• Stol nr. 7 i Académie française (1829–1869) 

EktefelleElisa de LamartineMorAlix de LamartineBarnAlphonse de Lamartine^[1]
Julia de Lamartine^[1]Nasjonalitet FrankrikeGravlagtSaint-PointMorsmålFranskSpråkFranskMedlem avAcadémie française (1829–1869) (erstatter: Pierre Daru, erstattet av: Émile Ollivier)^[2]
Académie de Mâcon (1813–1869) (erstattet av: Constant Milfaut)^[3]UtmerkelserKommandør av Sankt Josefs orden
Ridder av Æreslegionen (1825)^[4]PeriodeDen franske romantikken,
1800-talletSjangerPoesi,^[5] roman^[5]DebutSaül, 1818Notable verkGraziella, Q19222995, Voyage en Orient, Q16642011, Poetical Meditations, Q3210840, Q3345253, Harmonies poetiques et religieuses, Q19226770, Q21686605, Le Vallon, Le Lac Signatur

---

Alphonse Marie Louise Prat de Lamartine (21. oktober 1790 – 28. februar 1869) var en fransk dikter og politiker. Lamartine regnes som den viktigste lyrikeren på fransk i den romantiske epoken. Hans poesi har også inspirert Paul Verlaine og andre symbolister som seinere på 1800-tallet brakte en fornyelse i fransk og europeisk lyrikk.

Som politiker spilte han en framtredende rolle under (Frankrike)| i 1848 og opprettelsen av den andre franske republikk, da han en periode også var Frankrikes utenriksminister.

Liv og virke

Lamartine var født i Mâcon i Bourgogne;^[6] familien tilhørte den franske landadelen. Etter fullført utdanning ved et jesuittisk collège oppholdt han seg mange år i utlandet, framfor alt i Italia. Han tilslutta seg tidlig tankene fra den franske revolusjon, og i 1814 gikk han i tjeneste hos Napoleon. Under restaurasjonen trakk han seg tilbake fra offentlig tjeneste og konsentrerte seg om diktning. Hans første diktsamling Méditations poétiques kom i 1820, og ble en umiddelbar suksess. Samme år gifta han seg med den unge engelske kvinnen Mary-Anne-Elisa Birch.

Suksessen med Méditations poétiques innleda en produktiv dikterisk periode. I 1829 ble han innvalgt i Académie française.

Utover på 1830-tallet engasjerte han seg i økende grad i politisk virksomhet, fra 1833 som medlem av nasjonalforsamlinga. Her utfoldet han seg med stor veltalenhet, og fremma flere radikale forslag som han fikk flertall for – blant annet avskaffelsen av dødsstraff og mot slaveriet i koloniene.

Etter hvert ble han en av de ledende skikkelsene i motstanden mot Louis Philippes regime, og spilte en hovedrolle under de revolusjonære tilstandene i februar 1848. Etter revolusjonen ble han utenriksminister i den provisoriske regjeringa. Statskuppet i desember 1851 og gjenopprettelsen av keiserdømmet året etter satte en stopper for Lamartines politiske karriere. Han trakk seg tilbake til skrivende virksomhet. I sin alderdom publiserte han et stort antall historieverk, foruten sosiale romaner, sjølbiografiske verk og dikt. Sine siste år levde han likevel i fattigdom, og døde i Passy, i et lite hus i Paris som myndighetene hadde stilt til hans rådighet.

Forfatterskap

Mye av Lamartines diktning kretser om temaer som betraktes som typiske for romantikkens livsholdning. Særlig i hans meditasjoner – i samlingene Méditations poétiques fra 1820 og Nouvelles Méditations fra 1823 – finner en et dikter-jeg som isolert fra samfunnet finner inspirasjon i naturen og som dyrker erindringen som en veg til en tapt fortid.

Hans kjente og delvis selvbiografiske dikt «Le Lac» («Innsjøen») skildrer et kjærlighetsforhold, sett i tilbakeblikk av den forlatte mannlige part.

Bibliografi

• Saül (1818)
• Méditations poétiques (1820)
• La Mort de Socrate (1823)
• Nouvelles Méditations poétiques (1823)
• Le dernier chant du pèlerinage d'Harold (1825)
• Le Retour (1826)
• Harmonies poétiques et religieuses (1830)
• Sur la politique rationnelle (1831)
• Vers écrits sur un album (1832)
• Voyage en Orient (1835)
• Jocelyn (1836)
• La chute d'un ange (1838)
• Recueillements poétiques (1839)
• Histoire des Girondins (1847)
• Raphaël (1849)
• Confidences (1849)
• L'Histoire de la révolution de 1848 (1849)
• Toussaint Louverture (1850)
• Le tailleur de pierre de Saint-Point (1851)
• Geneviève, histoire d'une servante (1851)
• Histoire de la Restauration (1851)
• Graziella (1852)
• Les visions (1853)
• Histoire des Constituants (1853)
• Histoire de la Turquie (1853–1854)
• Histoire de la Russie (1855)
• La vie de Mahommet(1854)
• Cours familier de littérature (1856)
• La Vigne et la Maison (1857)

Referanser

Litteratur

• MacKay, John (2006): Inscription and Modernity: From Wordsworth to Mandelstam. Bloomington, IN: Indiana University Press. ISBN 0-253-34749-1.
• Michel, Pierre (2006): Lamartine, reconnaissance et mémoire, Lyon, Presses Universitaires de Lyon.
• Toesca, Maurice (1969): Lamartine ou l'amour de la vie, Paris, Albin Michel.
• Unger, Gérard (1999): Lamartine. Poète et homme d'État, Paris, Flammarion.

Eksterne lenker

• (en) Alphonse de Lamartine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Alphonse de Lamartine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Verker av Alphonse de Lamartine i Prosjekt Gutenberg
• Tekster av Lamartine – Poesies.net
• «Le Lac», engelsk gjendiktning hos Poems Found in Translation.
• «Le lac», en annen engelsk oversettelse.
• History of Vegetarianism: Alphonse de Lamartine
• «Alphonse de Lamartine» fra Bertrin, G. (1910) i The Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.